RSS

Valgomaaat.

11707878_10153519871075359_740901109829871403_oNå som valgkampen beveger seg inn i sin siste uke, tenkte jeg det var på tide at også ForceHeretic AS slengte seg på trenden med å lage korte og informative valgomater slik at det blir lettere å bestemme seg i jungelen av partier og bygdelister som stiller til lokalvalg rundt om kring i det furet, værbitte osv. Denne valgomaten vil i liten grad ta utgangspunkt i faktiske politiske problemstillinger, men heller fokusere på den typiske kjernevelger. La oss starte.

Er du ikke egentlig interessert i politikk, men synes generelt ting går bra og vil ikke ha så store endringer på ting? Da stemmer du alternerende på AP eller Høyre avhengig av hvem som er i opposisjon. De bør jo helst bytte litt på det tenker du gjerne mens du tar deg en sjokoladebit og går ut av lokalet.

Hvis du derimot ikke er interessert i politikk, men mener at ting er for gale og ihvertfall så er det urettferdig mot deg så kan du heller stemme på FrP. Du vet gjerne ikke helt hva de står for, men de sa jo i alle fall at ting skulle bli litt lettere, og det er jo greit.

Er du ikke interessert i politikk, ikke har så store meninger om ting og i tillegg bor i en litt mindre kommune så er det sikkert en bygdeliste som stiller til valg. De kommer gjerne fra forskjellige partier, men har det til felles at alle er fra bygden og sikkert kan navnet ditt.

Hvis du derimot interesserer deg litt mer for politikken begynner valget å bli spennende. Her må du etterhvert ta noen egne valg og standpunkt, men det er jo til gjengjeld mer spennende, og du får noe igjen for å stirre på meningsmålinger.

Synes du generelt samfunnet er ganske greit organisert og at det viktigste er at folk har det bra og er greie med hverandre så stemmer du enten AP eller Høyre. Her skiller de seg egentlig mest fra hverandre på om du synes det er viktigst at det er kommunens våpenskjold nederst på regningen for barnehagen eller en privat logo.

Synes du at samfunnet trenger et lite spark bak og at de som har vært valgt ikke egentlig har fått gjort nok i den ene eller den andre retningen kan du enten stemme SV eller Venstre. Forskjellen her er egentlig om du vil ha runde eller firkantete briller på de folkevalgte og om du mener at det er bedre at alle betaler litt hver for billigere bussbilletter eller at hver enkelt kan få forhandle med bussjåførene selv.

Synes du at samfunnet trenger et lite spark bak og at de som har vært valgt ikke egentlig har fått gjort nok i den ene eller den andre retningen OG at de som av og til tar over har for teite briller kan du ta enda et skritt ut på kanten og stemme enten Rødt eller FrP. Forskjellene her burde jo være klare, men i hovedsak går skillelinjen mellom om staten skal betale for smalt teater eller eget segwayfelt på motorveien.

Men Eirik, spør du kanskje, hva med de andre partiene? Vel, nå skal du høre, de partiene klarer egentlig seg selv ganske fint uten at jeg blander meg opp i hvilken politikk de fører og velgerne deres vet det best selv. Er du kristen og mener at bibelen bør være i klasserommene, men ikke er helt fanatisk på det stemmer du KrF. Er du derimot fanatisk på det kan du stemme De Kristne.

Er du bonde stemmer du Senterpartiet. Den sier seg selv, egentlig. Hvis du ikke er bonde så er det mer valgfritt å stemme SP, men hvis du har en traktor så hjelper det på.

Hvis du identifiserer deg som miljøbevisst så har du i utgangspunktet tre valg, avhengig av hva i naturen du synes er finest og om andre mennesker også teller. Hvis du liker sau, fjord og mener at en foss ikke har vondt av å legges i rør kan du stemme Senterpartiet med god samvittighet. Hvis du liker sau, men også synes at ulv er fine dyr så er nok SV eller MDG bedre alternativ. Her går skillelinjen mer mellom om du vil ha naturen for deg selv og ikke tenker så mye på hvordan du kommer deg dit, eller om du vil dele naturen med barnehager og andre mennesker som trenger hjelp for å komme seg til fjells.

FI, Kystpartiet, Pensjonistpartiet, Piratpartiet osv er for folk som ikke forstår hvordan mandatfordeling virker og som like gjerne kunne stemt blankt med tanke på den innflytelsen de har på samfunnet.

Advertisements
 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 7. september 2015 i Uncategorized

 

Syv gode grunner til «pokker ta Frankrike»

Hvis det er en ting internett har lært meg så er det at alle liker lister. Så hva er vel da bedre enn å starte min irritasjon over forhåndsstemmingen 2015 med en liste over «pokker ta Frankrike» eller «hvorfor jeg skulle ønske jeg kunne si ordet høyre».

  1. Grunnen til at vi har en høyre/venstre-akse i politikken er jo nettopp på grunn av hvordan franskmennene organiserte sine første parlamenter, men bønder (som naturlig nok argumenterte for samfunnsendringer og omfordelingspolitkk) til venstre, prester (som sikkert kunne svinge begge veier) i midten og de konservative, kakespisende adelsmennene til høyre. Dette er ikke i seg selv så plagsomt, men når man ikke får lov til å prate om politikk på jobb siden hele biblioteket regnes som et valgområde og derfor må finne nye måter å beskrive veien til toalettet på så fylles jeg med et enorm sinne for franskmenn og generell språklig forståelse.
  2. Je ne sais quoi.
  3. Napoleonskrigene. Til tross for at dette har gitt grobunn til en haug av bøker, og gjorde historieundervisningen på ungdomsskolen mye mer interessant enn den ellers ville vært så er det en del av meg som fremdeles er irritert over Napoleon og hans framferd gjennom Europa. Korrumperingen av den franske republikkens idealer og den senere kroningen av seg selv som keiser medførte at frigjøringskampen for både Irland og Katalonia ble satt mangfoldige år tilbake, i Katalonias tilfelle er de jo enda en del av Spania. I tillegg medførte brutaliseringen og korrupsjonen at rojalister og papister fikk gode argumenter for at en sekulær republikk ikke var enda var moden for dagens lys og at dette ikke kunne føre noe godt med seg.
  4. Vanja tåler ikke melk. Franskmenn har gitt navn til cafe au lait. Franskmenn er jo som kjent sterkt skeptiske til å prate engelsk selv med utlendinger som ikke forstår et ord fransk, noe som vanskeliggjør kommunikasjon for turister, forretningsmenn og Tom Selleck. Det at de enda lever i den tro at fransk vil reise seg som verdensspråk og bli et Lingua Franca igjen er såpass stakkarslig at det nesten rettferdiggjør at kafeer ikke har lært seg å skrive «kaffe med melk», men ikke nok. Til og med å kalle det en latte er visst noe vi bare må godta i den europeiske ånds navn.
  5. EU.
  6. Piketty. Jeg er egentlig veldig glad for at Pikettys forskning har kommet fram i lyset og viser hvor farlig det egentlig er for samfunnet at kapital samler seg på få hender og medfører at ulikhet øker og at samfunnet derfor blir mer utrygt. Det jeg derimot ikke liker med det er at du nå får folk som har lest «Piketty for dummies» og som prøver å uttale seg i media om økonomi og føler seg intellektuelle og kultiverte fordi de kan navnet på en økonom som ikke har gått på NHH.
  7. Merde. Et fantastisk banneord som gjerne skulle vært mer integrert i norsk, men siden franskmennene de siste hundre årene har tapt store deler av sin kulturelle og geopolitiske kapital til den anglofile verden har ikke franske uttrykk klart å oppnå en liknende språkvask som det Amerika og Hollywood har fått til. De fleste er enige om at fransk film skal være bedre som kunst, men utenom Amelie og Cap pas cap kan ingen nevne noen av dem.

 

Det eneste internett liker mer enn lister er lister som slutter uventet før de når ti. Å bare skrive syv punkter har selvsagt ingenting med å gjøre at jeg begynte på dette innlegget bare ti minutter før stengetid og derfor måtte avbryte det brått.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 1. september 2015 i Uncategorized

 

Valget av denne fortellerteknikken er for å lettere involvere leseren.

Jeg har begynt å kommentere livet mitt. Det er litt som en fortellerstemme, men hakket mindre irriterende for meg og omverdenen. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg forklarer hvorfor jeg gjorde ting, hva jeg skal gjøre etterpå og hva som forårsaket reaksjonen min. Selvfølgelig gjøres alt i en David Attenborough-stemme for å få riktig effekt. Det kan være fordi jeg har sett en del ekstramateriell på dvder i det siste eller alle timene jeg har kastet bort på youtube, men basically oppfører jeg meg som om livet mitt var verdens kjedeligste vlog. Noe som artig nok går på bekostning av blogen. Alternativt så er jeg blitt gal og dette er min måte å snakke til meg selv.

Det interessante med denne måten å snakke til seg selv på er jo at man blir litt mer bevisst på de handlinger man utfører. Når jeg en sjelden gang trener tenker man mer på selve utførelsen når den beskrives og hvorfor man gjør akkurat denne øvelsen. Litt mer slitsomt er det når man skriver eller leser fag siden dette tar opp en del av den allerede tynnslitte konsentrasjonen min. Men hey, noen ting må man ofre.

Er det forresten noen som har forslag til hvilken tv-serie jeg skal kaste bort livet mitt på etter Breaking Bad? Eller om det er noen gode bokserier jeg har gått glipp av? Eller burde jeg bare lese WoT om igjen for å lete etter frampek? Anyone?

 
1 kommentar

Skrevet av den 7. januar 2014 i Uncategorized

 

Welcome. To the world of tomorrow.

En tanke slo meg på første nyttårsdag, der jeg drakk årets første julebrus og følte meg elendig. En ikke helt original tanke riktignok, for jeg begynte så klart å tenke på dette med nytt år og nye muligheter. Det er litt snodig at man alltid rundt nyttår skal komme trekkende med forsetter og mål. Egentlige burde man jo gjort det rundt månedsskiftet mars-april når det begynner å bli varmt i været, man kan se solen sånn noenlunde ofte og verden innbyr til motivasjon og velvilje. Nå i januar for eksempel er det fremdeles så altfor mørkt, vått og kaldt til at det egentlig virker verdt det å endre på livet mitt i noen som helst retning.

Ikke for det, jeg endte allikevel opp med å sette meg noen mål for det nye året, de vanlige klisjeene om å trene mer, prokrastinere mindre, studere mer effektivt og så videre, og så videre. Oddsene for at de oppfylles er nok derimot allikevel ganske små. Derfor satt jeg også plan B-forsetter. Mål som henger litt mindre høyt, men som er lettere å oppnå. Mål som å utvide musikkhorisonten min mer, lese mer kanadisk litteratur og å drikke whiskey på toppen av minst tre av de syv fjell. Hvem er med?

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 5. januar 2014 i Uncategorized

 

Proust ødela Knausgård.

Jeg kan nok etterhvert med rette kalles for en pretensiøs kultursnobb. Dette til tross for at jeg i liten grad går på hverken museum eller teater. Jeg har vært på tre operaforestillinger og hører heller på populærmusikk enn på klassiske verk. Derimot tar jeg meg selv i å i stor grad kritisere filmer og tv-serier for å være for formulariske og forutsigbare. Jeg gremmes over ureflektert bruk av klisjeer og tropes og de fleste filmanmeldelsene mine får jeg gjennom Le Monde.

Derfor var det en stor lettelse å se filmen «We’re the Millers» på kino og oppdage hvor mye jeg likte den. Filmen var rett og slett morsom, uten å forsøke å være noe mer enn dette. Riktignok gikk jeg inn i salen uten noen andre forventninger, men man trenger vel ikke alltid å ha mer enn det? Å bare sette av noen skarve timer i ren underholdningsøyemed. Det var litt befriende på en åndssnobbete måte, til tross for at jeg gremmet meg over mange av scenene som bare var pinlig å bli utsatt for.

Det var strengt tatt ikke meningen å bli slik heller, jeg leser jo fremdeles veldig mye fantasy og bruker mer tid enn anbefalt foran enten pc- eller playstation-spill. Samtidig leser jeg mer og mer «smal» litteratur, enten det dreier seg om norske samtidsforfattere eller øst-europeisk modernisme. På denne måten, blandet med å lese mer om litteratur blir man bare mer og mer kritisk til det man får presentert, og det stilles nye krav før jeg kan nyte serier, filmer og bøker. Så får man heller av og til skru av og se på lettfattelig tull. Så hvor var fjernkontrollen igjen? Jeg vil se «Avatar – the last airbender» før jobb.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 16. oktober 2013 i Uncategorized

 

Jusstudent utenfor lesesalen.

En grei måte å merke at man studerer juss på, utenom selvsagt stabelen med pensumbøker som fyller opp skrivebordet mitt med rop om oppmerksomhet, er tankeprosessen min når jeg går tur i skogen. «I skogen, Eirik?» spør du gjerne, og ja, det er faktisk der jeg lettest kan eksemplifisere en viss juridisk tankegang. Når jeg går tur i skogen og hører lyden av andre mennesker eller dyr begynner jeg nemlig straks å tenke ut argumenter for at jeg har rett til å være her. Om utmarksbestemmelser, om friluftsloven og alternativt om det kan foreligge lokal sedvane for å gå her. Jeg er riktignok for ung til å hevdet en bruksrett, men det trenger nok ikke den annen part å vite, kanskje kan jeg argumentere for at den har gått i arv fra mine foreldre. Slik går det rundt og rundt uten at det har noen mening, for det eneste som blir sagt når jeg møter noen er jo alltid det samme hei-et som alle gir på fjellet. Hvis det er en gruppe strekker det seg kanskje til og med så langt som til å si et hei og så nikke til hver enkelt. Men jeg får aldri bruk for hele forsvarstalen min.

Og der fikk vi til og med overgangen til en annen samtale jeg hadde om juss, nemlig å jobbe som forsvarer. Som vanlig var det en sedelighetssak som opprådde motparten min som ikke kunne forstå hvordan man kan forsvare slike mennesker. Selvsagt var hun «for den ordningen vi har», men allikevel.
Jeg forstår rett og slett ikke argumentene som brukes mot dette lenger, men det henger nok også sammen med studiet. Man lærer seg jo litt etter litt til å ikke ta hensyn til personlige syn (så langt det lar seg gjøre) og å skille skarpere mellom sak og person (som om mulig er enda verre). På den måten forsvinner også mange av de etiske dilemmaene som alltid tas opp. Man starter med utgangspunktet i rettsstaten og denne krav til at alle skal ha like rettigheter og jobber seg ut derifra. Isåfall trenger man ikke like personen, og man trenger jo heller ikke jobbe for dennes løslatelse, man skal bare presentere den tiltaltes syn, hans forklaring og forsøke å få dette til å passe inn i det lovverket vi alle lever innenfor. Ta Breivik-saken. Her glemte til og med Lippestad å be om frifinnelse, logisk nok, for det var ikke det saken egentlig sto om. Det var heller ikke det som ble prosedert for eller noen tvil om skyldsspørsmålet. Allikevel blir han hyllet for å gjøre en god advokatgjerning, nettopp fordi at skyldspørsmålet ikke er det vi ansetter advokater for. Derimot kan man argumentere om det forelå forsett, om det oppsto følger man ikke kunne forutse og rett og slett hvordan loven skal forstås. Man trenger ikke like personene som utøver kriminelle handlinger, og i et litt større perspektiv er det ikke engang det man diskuterer i en slik sak. Det er ikke dem det handler om, men om det samfunnet vi ønsker å ha.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 14. oktober 2013 i Uncategorized

 

Skrankearbeid.

Ensom og, tilnærmet, alene sitter jeg her på jobb og lurer litt på hva som er vitsen. Den andre merkantile har ferie slik at det faller på meg å gjøre «alt» som jeg så hyggelig fikk beskjed om før vakten begynte. Ironisk nok medfører dette at jeg har mindre å gjøre enn på en vanlig arbeidsdag, noe som sikkert eksemplifiseres best gjennom at jeg bruker tiden på å blogge. Den andre grunnen er selvsagt at jeg igjen egentlig skulle brukt tiden på en kursoppgave, men prioriterer selvsagt noe annet.

Jeg prøver for tiden hardt å komme på hvorfor jeg skrev på dette, og i større grad hvorfor folk leste det. Jeg har egentlig ikke noe poeng jeg føler må sies, så da blir det hengende litt i løse luften. Så har noen forslag? Enten til ting som skal skrives om, eller eventuelt virkelig ikke skrives om? Om jeg skal legge ut reiseskildringer fra Cuba-turen eller skjønnlitterære tekster uten begynnelse eller mening? Skal jeg fortsette min skrevne «Let’s play» og forsøke å gjøre mer flid med det eller var det prosjektet dødfødt? Gi gjerne tilbakemeldinger, så får vi se om jeg har det i meg å oppdatere mer enn en gang i halvåret.

 
1 kommentar

Skrevet av den 23. september 2013 i Uncategorized